onsdag 15. september 2010

Hverdag

Når en morragretten unge
Slår seg vrang og rekker tunge
og nekter å ta klær og støvler på.
Når melkeglasset veltes
og geitostmaten eltes
mellom fingre som er klønete og små.

Så husk at denne dag må du ta vare på,
den forsvinner mellom fingran dine nå.
En gang vil du savne slitet.
Da er det for sent å vite.
Det er du som gjør din dag og tinning grå.

Når skrikinga og skrålet,
blir litt mer enn du kan tåle.
Og du kjefter på en glede og en lek.
Når du har glemt å leve.
Midt i hverdagen og strevet,
og tålmodigheten din har satt sin strek.

Så husk at denne dag må du ta vare på,
den forsvinner mellom fingra dine nå.
En gang vil du savne slitet.
Da er det for sent å vite.
Det er du som gjør din dag og tinning grå.

Du er kysten som de en gang seiler fra.
Si meg hvem er stor og hvem er liten da.
Når fremtidshavet ligger som et speil,
så blås din medvind inn i deres seil.

Når lørdan blir til sønda.
Du ber en stille bønn da,
om at unga ikke våkner klokka fem.
Men vårherre kan`ke love,
at du skal kunne sove,
når to små kommer inn med morraklem.

Så husk at denne dag må du ta vare på,
den forsvinner mellom fingran dine nå.
En gang vil du savne slitet,
da er det for sent å vite.
Det er du som gjør din dag og tinning grå.


Takk Louis Jacoby, for denne leveregel og fine favoritt!

Hverdagsglimt!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar