lørdag 23. oktober 2010

Storebror leser!

Vi har en fantastisk femåring som allerede har knekt lesekoden, ett år før søsteren. Han er mektig stolt, og ikke særlig beskjeden:

"Jeg kan lese, og så kan jeg skrive, og så kan jeg svømme, og så kan jeg bore hull i hus, og så kan jeg slå istykker hus med hammer...!"



Fikk lyst å dele et par andre fra sitatsamlingen i samme slengen:

"Ha, ha, smører du deg med prim i ansiktet?"

"Hvis du skal overnatte må du legge deg i skapelig tid, lille mann!"
"Nei, mamma, det trenger jeg ikke, for jeg har en madrass å ligge på."

‎"Kjell? Han må jo bo under vann, han da." Bergenseren, 4 år (les: Kjell = Sjæll)

"Mamma, du har skikkelige kjøttbollemuskler. SÅ sterk!"

"I natt drømte jeg at du var hos en annen tannlege, en som skiftet hender."
"Å, hva slags hender ville jeg ha da?"
"GRØNNE, så du kunne være drage!"

-----------

Et par klassiker fra storesøster:

"Parken er åpen fra 10 til 9."
Storesøster: "Ha, ha, det går jo ikke! Den kan ikke gå bakover!!"

"Sta Vås de kla vås." (skrevet så fint under en tegning av Star Wars figurer til lillebroren)

31.12.09: Flymerkeri

Sstoresøster lærte om punktum i første klasse, og nesten fått det med seg:
"Punktum etter hver sett" og så "punktum no på tv". Disse moderne barna, altså.

onsdag 20. oktober 2010

Den sure gamle tanta som ikke har noe med det... (les: teppe foran vogna)

Jeg føler meg som en streng og nysgjerrig gammel tante - nabokjerringa som bryr seg, men samtidig at jeg har gjort en god gjerning.

Jeg var i en varm og tett butikk, og der var også en ung mor med barnevogn. Tett med regntrekk, og helseteppe inni, foran åpningen. Jeg merket at jeg tenkte mitt, men sa ikke noe. Ikke før vi sto rett ved siden av hverandre, og jeg ikke klarte å la være.

- Jeg har ikke noe med det, men vet du at det er klare anbefalinger om å unngå å bruke teppe foran åpningen?
- Neeei, jeg har ikke hatt noen problemer med dèt?
- Nei, ikke før det er for sent, sier jeg.
- De sier det øker sannsynligheten for krybbedød, fordi det blir for tett, varmt og luften blir dårlig. Jeg har fire små selv, og er blitt skremt, sa jeg.
Hun så litt forskrekket ut, og jeg skyndet meg å si igjen:
- Jeg har ingenting med det, altså, men jeg måtte bare si fra!
Hun takket forsiktig, og vi fortsatte med hvert vårt.

Da jeg var ferdig å handle passerte jeg henne i bil. Hun trillet hjemover, og hadde hengt teppet til side.

Så var det kanskje ikke så frekt å si fra, likevel? En god gjerning, nesten?

Både LUB og Helsedirektoratet advarer nå mot å dekke til vognåpningen med tepper.

Helsedirektoratet er klare i sine råd vedrørende teppebruk i sine brosjyrer om barns miljø og sikkerhet: ”Unngå å dekke til barnevognåpningen med tykke eller tette tepper”. (Se Helsedirektoratets brosjyrer Barns miljø og sikkerhet 0-6 måneder og Barns miljø og sikkerhet 6 måneder - 2 år).

Også LUB inkluderer dette rådet i sitt nye opptrykk av brosjyren Trygt sovemiljø for spedbarnet. Denne brosjyren vil fra høsten 2010 bli en del av baby-body-pakken "Denne siden opp når jeg sover", som deles ut til alle nybakte foreldre på landets føde- og barselavdelinger.


Foto: Julie Gjørven, lånt fra DinBaby.com/klikk.no
- Mange førstegangsforeldre tror det er viktig å ha et teppe foran vognen for å skjerme mot solen. Det er det ikke. Dra heller vogna etter deg eller invester i en parasoll, sier Berit Muhri Nilsen, helsesøster ved Nydalen helsestasjon i Oslo.
- Babyer trenger å skifte ut luften inne i vognen, og de skal helt fint kunne sove i dagslys. Dessuten er det bra for samspillet mellom forledre og barn at det ikke er noe mellom babyen og mor eller far eller den som triller vognen, sier hun til klikk.no/foreldre.

Hun er sjokkert over foreldre som bruker teppe, både ute og inne på kjøpesentre. Og det er jeg også.

mandag 18. oktober 2010

2-åringene!

De fantastiske, rare gutta våre er to år i dag, korrigert vel å merke. To år, og vel så det. To hektiske år, uten tvil.

Fra de første skjøre dagene, nyfødtintensiv, pustestopp, pulsfall, vekttap, spisetrening, hjemreise, måltidsveiing, samkjøring, nattevåk, amming, mating, søte smil, første grøt, latter og gråt, første skritt, gode armer rundt mammahalsen, feber og barnesykdommer, klartring, rot, rampestreker, første ord, flere ord...

I helgen fortalte lillestore hvem han var glad i. Helt nydelig!

Uendelige gleder, søskenkjærlighet, trass og krangler. En virkelig brutus, verdens kjærligste. En klok og stillfaren, illsint i neste øyeblikk. Muntre, blide, glade i de andre og hverandre. Utrolig festlige når de speiler hverandre og setter igang, slik bare tvillinger kan.

Det skilte 410 gram og to centimeter på fødselsdagen, på toårskontrollen skilte det 0,8 cm og 60 gram. Merkelig at to så forskjellige, en liten og rund, en lang og smal, kan være så like i størrelsen, likevel!?




Vi er jammen heldige!!

Datoen over alle datoer!

Jeg har vært rørt og rar i hele dag. Datoen er så spesiell! Ikke nok med at både storesøster og storebror ble laget denne dagen, vi hadde jo litt hjelp, så detaljene kjenner vi, men da det viste seg at vi hadde klart det igjen ble jammen termindato satt til 18. oktober!!

Ingen dato viktigere. Mange års prøvelser, og endelig; en spire som satt, og en til, og to til. Miraklene i mitt liv!

 
I samlet flokk på Geilojordet.

lørdag 16. oktober 2010

Omreisende høstferiesirkus

Vi klamrer oss fast til høstferien, og i dag forlot det omreisende sirkus heimen i svingen klokken 08, og dukket ikke opp igjen før klokken 18. Selsomt å jage alle ut før sola står opp, men oppe var vi jo likevel, allemannalle i sekstiden, så det store jaget ble det jo ikke. Grøt i alles mager, ulltøy på kroppen, og avgårdekåre.

Første stopp var Vannkanten. Badeland. Bading er guttas favoritt, og med de store på svømmekurs på fredagene, var det mange som ville vise sine ferdigheter i bassenget i dag. Lillestore, som var livredd for vann i sommer, løper rundt i baderingen sin og legger seg både på mage og rygg og rundt og rundt i den. I dag skulle han forsøke seg på hopping fra kanten fant han ut, både med og uten ring, så det var greit å ha en voksen på ham til enhver tid.

Den andre voksne hadde storelille limt fast til kroppen. Han var usjarmerende pysete og klamret seg fast, ville bare slappe av hvis mor brukte mild og overtalende stemme med mantraet; dette er så deilig, du liker å bade, du, dette var vel deilig? Åh, så godt å bade - om igjen og om igjen. Det hjalp litt å komme opp i varmtvannsbassenget, men stort sett var tåkeluren i gang. Litt uvanlig til ham å være, men sånn var det nå i dag.

Storesøster var skikkelig tenåringssur fra hun oppdaget at armringene ikke var med. At hun har bortimot har lært å svømme spilte ingen rolle. Hun sto gode ti minutter med armene i kryss over brystet, nektende. Før hun tilslutt lot seg overtale til å vise noen kunster, og tilslutt fikk kapret en gigantbadering som var til utlåns.

Storebror er personifisert lykke. Et stort glis fra øre til øre, mens svømmebrillene presser nettopp ørene sjarmerende utover, som på en av dvergene. Han dukket og svømte og viste seg gladelig fram, og holdt på å dåne av glede da bestekompisen Kristian dukket opp, med lillesøster og pappa. Pappaen er finner på allskens sprell i bassenget, så han hadde hele gjengen (med unntak av den fastklistrede storelille) kretsende rundt seg som småpiraya i vannet. Med tre badematter etterhverandre fikk de til og med "gå på vannet", eller løpe da - foruten gikk de jo rett til bunns!

Etter badingen skulle Kristian og kompani ut på favorittøya i havgapet, og vi satte likegodt kursen den veien vi også. Planlagt kafèbesøk var uaktuelt med barn så yre. De løp i fem-seks forskjellige retninger så raskt at vi rett og slett inntok lunsjen i bilen, og gjorde ærend underveis i retning havet.

Høyt gress, korte bein. Pause.


Vel fremme var gode oldefar på 91 klar og glad for besøk, og både den levende tokilos hummeren på kjøkkengulvet hos gammelonkel, og de deilige vaflene til tante var stor suksess. Godt var det også å komme ut og løpe fra seg i marka da syltetøyet fant vei ut i lemmene. Storebror og Kristian var de skumleste sjørørverne du kan tenke deg, og en rusten gjerdestolpe var superspennende gammel skatt. Jentene fant hverandre, og gutta fant vanndammer, mens de voksne fikk se det herlige huset tante I bygger i vannkanten. Nesten ferdig! En hyggelig passiar med mors grandtante og grandonkel (på 89) ble det jammen også tid til.

Men nesa måtte vendes hjemover, lørdagshandelen var jo galant hoppet over, sammen med kafebesøket, og hjemme nærmet det seg barnetv. Det var da storebror glatt foreslo en tur på McDonalds. Og denne gangen var ikke mor og far leie å be. Om det ikke akkurat kan kalles middag, så ble det ihvertfall mat, uten de store anstrengelsene fra de voksne. Og når "gaven" i den sunne varianten av Happy Meal faktisk var en flott bok, vel da føltes det ikke så halvgæærnt å spise på kjappmatrestaurant.

Dagens bildespesial vitner om ballongmoro i påvente av servering:









Vel hjemme, via matbutikken og posten, var det fire vel fornøyde små som koste seg med barnetv, litt lørdagsgodis og kveldsgrøt, før de pent og pyntelig fant sengene etter lesing og sang.

Nå brettes tre fulle kurver med rene klær - og skulle ikke forundre meg om det blir tid til en kveldssnacks også; krabbeklør. Takk snille onkel!!

En herlig lørdag. Uten tvil!

fredag 15. oktober 2010

O herlige høst

Vi har hatt en herlig avstikker til Ustaoset, og selv om trærne allerede var nakne, var høstfargene helt fantastiske i det nydelige været! Barna koste seg i frisk fjelluft, og fikk varmen i seg foran peisen på Kvilebu.

Et lite knippe fra høstferien:



Klar for klatring i Geilolia



Geilojordet.


Morgenstemning.



Utsikten




Høst på vidda.

Og hjemme i svingen igjen...

lørdag 9. oktober 2010

To gutter, en bøtte


Ingen bøtte, ingen spade. Urettferdig!
Hør her, du kan låne denne spaden...
Og så må du hjelpe meg å fylle på her.

Oppi!
Sånn, ja! Nå "bygger" vi.

Da var alt bare solskinn.

Så tar vi kosten fatt og rydder etter oss.
Problem solved.

fredag 8. oktober 2010

Kjernefamilie a la svingen

De to store reiser på hyttetur, så da blir vi en litt mindre familiekjerne denne helgen. To barn; det er nesten som å ha fri!

Fra hytteturen i påsken.

De store får masse oppmerksomhet fra besteforeldrene, får være lenge oppe, fiske og gå i trollskogen, mens gutta får all fokus her hjemme. Det er godt for alle!

Det er jo ikke til å stikke under en stol at det er krevende å gi fire barn all oppmerksomheten de trenger. Alle fortjener å bli sett, alle trenger varme, kos, glede og oppfølging. Og det er lite jeg heller vil bruke tiden min på; men det er likevel sånn at jeg føler det ikke er tid nok. Jeg skulle så gjerne gitt dem mer, av alt.

Siden vi har strevd litt med å få ønskebarna, fikk vi allerede spørsmål da vi ville prøve på nummer to, på om det nå var så "lurt". Og jeg har tenkt tanken, noen ganger, på om det var riktig av oss å gå igang igjen, for vi har ofret mye i strabasene for å få barn. Samtidig har vi hatt et sterkt ønske om familie - og om søsken til de små. Og jeg ser nå, hvilken kjærlighet de har til hverandre - og hvor store glede de har av søsknene sine. Og jeg føler meg så rik!

Og jeg føler ikke at de får mindre oppmerksomhet eller kjærlighet enn de ville fått om vi var færre! Såvisst, ikke! Det er ikke barna som ofres, uansett, det er alt utenom! Vi har full fokus på familien, så får det heller være at det blir mindre tid til annet, som single har tid og lyst å bruke tiden på. Visst er det intenst i småbarnsfasen, men det blir da rikelig tid til å tenke på seg selv "down the road".

Slik det er nå, er vi hjemme hver ettermiddag, sammen med barna. Spiser sammen, leser, leker, koser. Tilstede. Sammen. Familien! Ettermiddagene er vernet. Jobben kobles ut - vi logger oss heller på igjen om kvelden, og gjør husarbeid og utomhusaktiviteter etter alle er lagt.

Det er ikke sjelden jeg får spørsmål om hvordan jeg rekker alt, og da må jeg bare si at; det er det vel ingen som gjør? Vi må prioritere, velge og velge bort, og så begynner vi å bli veldig gode på smarte løsninger!

Det blir et jag fra morgen til kveld, for å rekke alt - og da gjelder det å nyte øyeblikkene, tenker jeg. Og når kvelden kommer, da ligger jeg ofte og tenker på hvor heldig jeg er. Fire, friske små, som gjør så utrolig mye rart!

Jeg fant noen gode søskenbilder jeg fikk lyst å dele:

Lite visste de hvor virkelig dette skulle bli!
Bæstevænna. Noen ganger.
Søskenflokken. Mitt favorittbilde.

torsdag 7. oktober 2010

Menneskerett å få barn?

Jeg hører til stadighet at det ikke er noen menneskerett å få barn. Hva i allverden har menneskerettigheter med barnløshet å gjøre? Det er ingen menneskerett å bli frisk heller, men folk får da behandling for sykdommer fordet!

Jeg er så møkk lei av menneskerettighetsdebatten i dette, at jeg kan ikke få sagt det!

Dette står i FNs internasjonale konvensjoner om menneskerettigheter, sivile og politiske rettigheter:

"Del III, Artikkel 23:
2. Menn og kvinner i gifteferdig alder har rett til å stifte ekteskap og danne familie."


Altså; en menneskerett å få lov å prøve!

Verdens helseorganinsasjon slår fast at infertilitet er en sykdom. I Norge har vi rett til nødvendig helsehjelp, derfor får man også støtte til infertilitetsbehandling selv denne behandlingen er pålagt egenandeler. Det ideelle hadde naturligvis vært at alle hadde fått mulighetene til å få de barna de ønsket seg og det uten at det kostet noe, men så langt har vi ikke kommet ennå.

Mer enn 160.000 nordmenn er ufrivillig barnløse. Egenandelen er allerede høy for denne type hjelp. Hvorfor skal den være det, mens abort er tilnærmet gratis og sterilisering billig? Dette er da frivillige inngrep? Og hvorfor sende luftambulansen for å redde fallskjermhoppere som henger fast i fjellveggen? Her er det da også penger å spare? Ja, det er ikke vanskelig å være ekstrem, hvis det er det det dreier seg om.

Jeg måtte bare!

Familietragedie

Så ufattelig trist! Her burde hensynet til barna veid tyngre enn Voldens tabber. De stakkars barna har ikke kjent noen annen mamma. Bufdir kunne godkjent dette, uten å skape presedens!


Adrian og Mikael, fortapt i India.

tirsdag 5. oktober 2010

Statsbudsjettet og de nyfødte

Akkurat nå legges statsbudsjettet fram, og mye kan sies om det, selvfølgelig, men her, hvor firbarnsmoren sitter og beskuer sin navle, kom en svært glad nyhet allerede for en uke siden, da statsminister Jens Stoltenberg og helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen slapp nyheten om de 700 millionene til barneklinikken på Haukeland universitetssykehus på NRK.
Barneklinikken i Bergen er 60 år gammel og preget av forfall og sprengt kapasitet. Planene om nytt barnesykehus ble lagt allerede på 1990-tallet.


Bilde fra wikipedia.

Vi hadde våre uker på Nyfødt post 2, vi har vært innlagt to ganger i femte etasje, blitt tatt imot her og der i de andre etasjene, og er faste kunder på kveldspoliklinikken. Det blir jo litt snørr og verre, med en romslig barneflokk.

Personalet er helt fantastiske. Rause, dyktige, sterke og omsorgsfulle. Vi har alltid følt oss i gode hender, og tatt på alvor.

Ambulansen hentet guttene.
Men de første dagene, etter at barna ble tatt fra meg etter fødselen, var helt forferdelige. Nyfødtintensiven er i et helt annet bygg enn Kvinneklinikken og føden, og det er umulig å komme seg til og fra uten hjelp - ihvertfall like etter du har født... Gutta kom 1510 og 1521.

Klokken 1600 lå jeg helt alene på en fødestue. Pappaen og guttene var borte. Borte! Jeg var passelig svimeslått.

Første bilde fra Nyfødt post 2, fødselsdagen.
For å gjøre en lang historie kort: Etter to og en halv time alene på fødestuen, kl. 1830 var pappaen tilbake. Jeg fikk se et par bilder (se høyre), og han forteller hva legen har sagt. Observasjon, bla, bla, bla. Jeg klarer ikke å registrere det, men pappaen har skrevet det ned.

Vi spiser sammen. ”Frokost” med flagg på brettet. Så går pappaen hjem for å fylle en bag, mens jeg blir trillet opp på barsel. Der blir jeg liggende på gangen, og nå kommer tårene. Barna mine! Jeg vil ikke være her, jeg vil være hos dem. Jeg gråter og gråter og gråter. Helt i sjokk. Klamrer meg til bildet av gutta, men tror knapt de finnes? Er dette virkelig?

Folk haster forbi. Etter to timer gråtende på gangen, klokken 2030 får jeg rom, men jeg vil jo ikke være der. Det er helt meningsløst å være der. Hvordan skal jeg komme meg til barna mine? Kan noen fortelle meg det?
Pappaen kommer, og tar saken i egne hender. Henter en rullestol og kjører avgårde med meg. 2130 er vi på barneklinikken, nyfødt intensiv, og jeg får et barn i armene. Jeg er komplett utmattet, men lykkelig, lykkelig, lykkelig. Full av tusen spørsmål, men ingenting annet betyr noe når jeg er sammen med barna.
Tankefull mamma.
De første dagene var knalltøffe. Etter en søvnløs natt med grusomme etterrier som jeg måtte puste meg gjennom, blir jeg møtt med: ”Du som ser så sprek ut, du vil ikke over på hotellet, da?” Det er jo et mildt press, selvsagt, jeg kunne jo ikke akkurat si nei... Og fikk rom på hotellet.

Neste morgen, etter tre timers søvn, første beskjed fra jordmor. ”Du vil ikke heller bo i brakkene bak barneklinikken, da, du som er så sprek?” Jeg måper bare. Ingen har spurt meg hvordan jeg føler meg i det hele tatt, og det sa jeg også fra om. Sprek? I forhold til hva da? Sprek, fordi jeg ikke kan annet enn å vente på portør for å treffe barna mine, forsøke å pumpe til dem, treffe dem et stjålent øyeblikk, vente mer på portør fordi barneklinikken har stengt i lunsjen, forsøke å rekke å spise og pumpe, og så bestille ny portør for å reise tilbake. Være med barna, flytte rundt, våke om natten, pumpe, vente, savne.
”Nei, sa jeg, jeg reiser heller hjem”. Og så gjorde jeg det – og det var lurt!! Heldigvis bor vi svært nær sykehuset, og det var litt av det tåpelige, å sove 400 meter hjemmefra, alene, uten de nyfødte, uten pappa, uten de to store. Nei, jeg dro rett og slett hjem, skaffet et parkeringskort, og kunne komme meg til og fra som det passet meg og oss.

Det var sikkert en rekke tilfeldigheter, med meg i ene enden. Det var jo forskjellige folk hver gang, og de visste neppe hva den før hadde sagt... Men det toppet seg litt da jeg fikk kopi av meldingen som var sendt til helsestasjonen. "To hodefødsler, gutt og jente." Mmmm. Ja, det har jeg hatt fra før, ja. I 2003 og 2005. Dette var to gutter, sete og oxycut. Jeg nevnte det for jordmor. Svaret var: "Oj, ja, da har jeg sett feil. Men det er for seint å endre det, nå som det er sendt, nå ligger det i "systemet"."

Jeg måtte bare hjem, jeg. Hadde rablet hvis ikke!

Så jeg spurte om å få låne eller leie en pumpe. Det hadde de ikke inne, verken på barneklinikken eller barsel. Mannen var på kafè med barna, klokken var 1330, lørdag. Jeg ringte rundt til det som er av butikker - og fikk kjøpt en. Men da holdt det, altså.


At parkeringskortet jeg skal bruke ikke virket. Vel, det orket jeg ikke bry meg med engang. Men hadde vært greit å slippe å forklare og krangle seg inn hver gang.
"Ja, jeg har prøvd å holde det flatt - jeg har prøvd å trykke - jeg har prøvd å vri det sånn og slik..." Og så går porten opp, tilslutt.

Lykkelige øyeblikk!
Jeg fikk sykehuset litt på avstand da jeg kunne bo hjemme, og vet at akkurat den biten kommer til å blekne fort. Heldigvis! Det var bare å glede seg over hvert minutt med gutta! 

Men standarden der oppe... For en skam! Og det var jo det som var planen med dette innlegget. Takk og lov for penger til nytt barnesykehus!
Medisinsk ekspertise og utstyr er godt, heldigvis, men alt inventar er gammelt. Slitt. Det ser møkkete ut, men er det neppe, brunt, gult. Oransje og grønt i taket, rødtsvart linoleum på gulvet, matt, knirker. De ansatte finner kreative løsninger - det skal de ha, men for et sjokk, likevel. Norge i dag?

Jeg synes igrunnen bildene sier en hel del... Ikke akkurat innbydende?
Kreativ sengehimmel på Nyfødtintensiv.
Og bare så det er sagt; på nyfødtavdelingen er de helt supre, allesammen!

Så heldige vi er. Det gikk så bra!!
Jeg så en episode fra "Sykehuset" på TV3, med nyfødte tvillinggutter der oppe, rett nok på sengestuen, men jeg fikk så voldsomt flashback. Gråt og gråt og gråt. Lydene, luktene, minnene - alt flommet over meg. Jeg ble helt dårlig. Grepet, rørt, overveldet...


Utsikt fra en tvillingseng til den neste. Sengestuen.
En dag måtte jeg med Plumbo hjemmefra for å åpne sluket på vasken. Det stinket noe helt infernalsk. Dette var vasken INNE på sengestuen, hvor barna bades...

Sengen på foreldrerommet. Du milde! Som på et middelmådig bordell... Stolene du bruker i time etter time, mens du sitter med barna på brystet. Ingen like, alle slitne. Ammeputene. Sofaen på besøksrommet. Matte slitne gardiner. Alle flekkene under spritdispenserne... Helhetsinntrykket. Godt brukt, slitent. På tide med oppgradering!

Og nå kommer den altså! Fantastisk! Gledelig!

Hele det nye barnesykehuset kan stå ferdig i 2020. Det vil da utgjøre 66.000 kvadratmeter. Det er kostnadsberegnet til drøyt 3 milliarder kroner

Men, ferdig om 10-12 år? Hva i allverden betyr det? Jeg tenker på gru på hvordan eksisterende bygg og inventar vil være i venteperioden... For oppgradert blir det jo neppe! De bruker vel ikke en krone på det gamle, mens de venter på noe nytt?

Uholdbart, sier jeg. Det går ikke an! Hva synes du?