Det jeg lurer litt på...

... er hvor alle demonstrantene er, når flotte familier med foreldrene i arbeid sendes ut, høyt utdannede utvises, barnefamilier utvises, enkeltmennesker utvises, ungdommer, barn og voksne utvises. 50-60 bare forrige uke, sier Stoltenberg. Dyktige, flinke, snille, mange av dem, og kun noen få, et lite samfunn kanskje, står igjen og gråter fortvilet. Norge forøvrig har nok med sitt.

Men så, Maria Amelie. Bortimot kjendis. Og Krekar. Da gidder vi. Men hvor er engasjementet i det daglige? Og politikerne? Jo, de slår gjerne mynt på hennes skjebne. Men hva med alle de andre skjebnene?

Disse smågutta, for eksempel: "Leggbeskyttere og fotballsko fikk så vidt plass i bagen da bødrene Parsa (12) og Mohammed Ali (10) måtte forlate hjemmet i Gausdal i full fart. Guttene ble hentet på skolen av politiet og sendt ut av landet."  GD på nett.

Eller denne tragiske familiehistorien.

Jeg blir uvel, jeg. All respekt for at denne jenta opplever situasjonen som fortvilet, men hun er jo langt fra den eneste.

Så jeg vil dele to lenker. Det er godt det er noen som tenker annerledes...

Anlov P. Mathiesen, som skriver: "Sjelden har vi sett norsk presse mer udisiplinert og mindre selvkritisk enn akkurat nå. Medienes propaganda for Maria Amelie er ren aktivisme, og en skam for journalistfaget."

Og Are Kalvø, som skriver: "Ein må tenke på signaleffekten. Om ein utlending får lov til å bli i Norge fordi ho har tatt høgare utdanning, snakkar perfekt norsk, deltek i samfunnet og gir ut bok, då risikerer vi at alle utlendingar begynner å ta høgare utdanning, lære seg perfekt norsk, delta i samfunnet og gi ut bok. Då vil vi får eit samfunn fullt av høgt utdanna utlendingar som snakkar perfekt norsk og deltek i samfunnet."

Så klarte heller ikke jeg å la være å mene. Men det blir med dette ene innlegget, jeg lover. Tror jeg.

Rik!

Jeg er 4200 kroner rikere. Føles ihvertfall sånn. Etter å ha blitt stoppet i kollektivfeltet, og sluppet fri uten bot.
Jeg traff nok på byens snilleste kvinnelige motorsykkelbetjent! Eller så har jeg vel byens blåeste, mest unnskyldende blikk?
Og det selv med tom bil, tenk! Men mange barneseter, da. Desto større grunn til å være lovlydig, antagelig...

Men neida, hadde ikke tenkt å blogge om monetær rikdom, for her er det banken som eier alt, og vel så det. Men jeg er rik likevel, jeg!

Etter 11 års prøvelser har jeg favnen full av barn. Fire fine, friske. Jeg tar meg stadig i å sukke lykkelig. Enten vi sitter i tv-stuen allesammen, vi er ute på farten som et hvilketsomhelst omreisende sirkus - og folk kikker på oss, hele gjengen, eller når jeg henter i barnehagen og de to små hopper om kapp om halsen på meg, eller når en-to-tre eller fire sier de er glade i meg, og jeg kjenner hjertet flomme over! Eller rett og slett når alle fire er i seng, jeg hører fredelig småsnorking, og jeg vet de sovnet med et lite smil etter en god dag...

Jeg er firedobbel lykkemillionær!

Bildet fant jeg her

Nytt år og sånt

Jeg gidder ikke engang begynne med at det er lenge siden sist. Klart det er det! Vi har jo feiret jul og nyttår og pyntet, bakt, spist, lekt, herjet i snø og vind og regn, hatt masse besøk og kost oss klekkelig! Noen av dere har tilogmed vært med på moroa.
Men det er vel på tide å ønske det nye bloggåret velkommen likevel :)