Stuptrøtte barn, høye på sukker? Ikke i år heller!

Du kan si mye godt om tradisjoner, og lite gjør meg mer rørt enn "Deilig er jorden" på julaften. For slekt skal følge slekters gang, og det er vel nettopp storfamilien vår et eksempel på.

Jeg husker så godt sene julekvelder hjemme. Etter kirketid, og etter at far hadde forsynt seg minst tre ganger av julematen. Og spist. Sakte. Så var det oppvasken, så var det å sette frem kaffe og julekaker, og da, først da, var det snakk om gaver. Og det var ikke kirke klokken 15, nei. 16 skulle det være. Sølvguttene 17, så middag. Laaang middag. Og så, wait for it. Julegaver. En og en. En til hver, en av gangen. Jeg husker andre fikk alle sine på en gang og alle åpnet i ett. Sånn var det ikke hos oss. Og dermed varte det lenge, det var småkaker, godsaker, gaver og takk og klem for hver eneste. Helt nydelig. Men seint.

Sånn blir det ikke i år. Tradisjoner må vike, for stuptrøtte barn, høye på sukker og gaver og mye vil ha mer, det har jo fint lite med julestemning å gjøre, egentlig.

Vi kjører vårt eget løp, rett og slett. Inspirert av amerikansk jul? Vil noen spørre. Praktisk, er svaret.

Julestrømpe juledags morgen. Julegrøt. Kirken. Julemiddag, og glade, gode og mette i seng omtrent til vanlig tid.

Førstedag, etter godfrokost. Gaver. Og hele dagen foran oss.  Gleder meg!

... og fireåringene har pynta tre'

Det er tidlig julemorgen. Treet står pyntet i stua. Og store barneøyne ser forundret på dette fantastiske, lysende vakre som har dukket opp over natta.

Helt sånn ble det ikke i år heller. Vi pynter sammen. Og når to fireåringer bidrar, så er det ingen som kan komme å si at ikke en Angry Bird er enn fullgod julekule. Den er jo både rød og fin.

Hele stua dufter deilig av granbar, fra treet far har hugget i skogen like ved.

Eller bare nesten - for storesøster foreslo, og har jo så rett, at vi må droppe et dryssende tre, nå som lillesøster akkurat har mestret pinsettgrepet, og spiser alt hun finner av stort og smått på gulvet.

Så til halv pris på Hageland, fant vi dette. Strekker seg til to meter, og synes fint fra veien. Som seg hør og bør her i svingen. Fint, vel?

Men så har det seg jo slik, at lillesøster kravler og kryper. Og klatrer. Så i år, som tidligere år, har vi juksa litt.

Stua fremstår muligens litt annerledes fra en annen vinkel.

Ingen har vel bedre plass under juletreet enn oss? Bare vent til nissen har vært her!