Du kan si mye godt om tradisjoner, og lite gjør meg mer rørt enn "Deilig er jorden" på julaften. For slekt skal følge slekters gang, og det er vel nettopp storfamilien vår et eksempel på.
Jeg husker så godt sene julekvelder hjemme. Etter kirketid, og etter at far hadde forsynt seg minst tre ganger av julematen. Og spist. Sakte. Så var det oppvasken, så var det å sette frem kaffe og julekaker, og da, først da, var det snakk om gaver. Og det var ikke kirke klokken 15, nei. 16 skulle det være. Sølvguttene 17, så middag. Laaang middag. Og så, wait for it. Julegaver. En og en. En til hver, en av gangen. Jeg husker andre fikk alle sine på en gang og alle åpnet i ett. Sånn var det ikke hos oss. Og dermed varte det lenge, det var småkaker, godsaker, gaver og takk og klem for hver eneste. Helt nydelig. Men seint.
Sånn blir det ikke i år. Tradisjoner må vike, for stuptrøtte barn, høye på sukker og gaver og mye vil ha mer, det har jo fint lite med julestemning å gjøre, egentlig.
Vi kjører vårt eget løp, rett og slett. Inspirert av amerikansk jul? Vil noen spørre. Praktisk, er svaret.
Julestrømpe juledags morgen. Julegrøt. Kirken. Julemiddag, og glade, gode og mette i seng omtrent til vanlig tid.
Førstedag, etter godfrokost. Gaver. Og hele dagen foran oss. Gleder meg!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar