Så er det en kjennsgjerning. Denne lille karen er bergenser. Rett og slett. Det kom så klart og tydelig i går; derrr. Ikke en eneste liten rull på erren. Klinkende klar skarring!
Jeg husker fremdeles storebrors første skarreord. Tigarrr. Også da innså jeg at slaget var tapt.
Men storesøster, hun ruller fremdeles nydelig vakkert på errene sine. Det er jenta si, det!
Er det lov å håpe at den siste lille broremannen også havner på min side av gjerdet, tro?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar