tirsdag 5. oktober 2010

Statsbudsjettet og de nyfødte

Akkurat nå legges statsbudsjettet fram, og mye kan sies om det, selvfølgelig, men her, hvor firbarnsmoren sitter og beskuer sin navle, kom en svært glad nyhet allerede for en uke siden, da statsminister Jens Stoltenberg og helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen slapp nyheten om de 700 millionene til barneklinikken på Haukeland universitetssykehus på NRK.
Barneklinikken i Bergen er 60 år gammel og preget av forfall og sprengt kapasitet. Planene om nytt barnesykehus ble lagt allerede på 1990-tallet.


Bilde fra wikipedia.

Vi hadde våre uker på Nyfødt post 2, vi har vært innlagt to ganger i femte etasje, blitt tatt imot her og der i de andre etasjene, og er faste kunder på kveldspoliklinikken. Det blir jo litt snørr og verre, med en romslig barneflokk.

Personalet er helt fantastiske. Rause, dyktige, sterke og omsorgsfulle. Vi har alltid følt oss i gode hender, og tatt på alvor.

Ambulansen hentet guttene.
Men de første dagene, etter at barna ble tatt fra meg etter fødselen, var helt forferdelige. Nyfødtintensiven er i et helt annet bygg enn Kvinneklinikken og føden, og det er umulig å komme seg til og fra uten hjelp - ihvertfall like etter du har født... Gutta kom 1510 og 1521.

Klokken 1600 lå jeg helt alene på en fødestue. Pappaen og guttene var borte. Borte! Jeg var passelig svimeslått.

Første bilde fra Nyfødt post 2, fødselsdagen.
For å gjøre en lang historie kort: Etter to og en halv time alene på fødestuen, kl. 1830 var pappaen tilbake. Jeg fikk se et par bilder (se høyre), og han forteller hva legen har sagt. Observasjon, bla, bla, bla. Jeg klarer ikke å registrere det, men pappaen har skrevet det ned.

Vi spiser sammen. ”Frokost” med flagg på brettet. Så går pappaen hjem for å fylle en bag, mens jeg blir trillet opp på barsel. Der blir jeg liggende på gangen, og nå kommer tårene. Barna mine! Jeg vil ikke være her, jeg vil være hos dem. Jeg gråter og gråter og gråter. Helt i sjokk. Klamrer meg til bildet av gutta, men tror knapt de finnes? Er dette virkelig?

Folk haster forbi. Etter to timer gråtende på gangen, klokken 2030 får jeg rom, men jeg vil jo ikke være der. Det er helt meningsløst å være der. Hvordan skal jeg komme meg til barna mine? Kan noen fortelle meg det?
Pappaen kommer, og tar saken i egne hender. Henter en rullestol og kjører avgårde med meg. 2130 er vi på barneklinikken, nyfødt intensiv, og jeg får et barn i armene. Jeg er komplett utmattet, men lykkelig, lykkelig, lykkelig. Full av tusen spørsmål, men ingenting annet betyr noe når jeg er sammen med barna.
Tankefull mamma.
De første dagene var knalltøffe. Etter en søvnløs natt med grusomme etterrier som jeg måtte puste meg gjennom, blir jeg møtt med: ”Du som ser så sprek ut, du vil ikke over på hotellet, da?” Det er jo et mildt press, selvsagt, jeg kunne jo ikke akkurat si nei... Og fikk rom på hotellet.

Neste morgen, etter tre timers søvn, første beskjed fra jordmor. ”Du vil ikke heller bo i brakkene bak barneklinikken, da, du som er så sprek?” Jeg måper bare. Ingen har spurt meg hvordan jeg føler meg i det hele tatt, og det sa jeg også fra om. Sprek? I forhold til hva da? Sprek, fordi jeg ikke kan annet enn å vente på portør for å treffe barna mine, forsøke å pumpe til dem, treffe dem et stjålent øyeblikk, vente mer på portør fordi barneklinikken har stengt i lunsjen, forsøke å rekke å spise og pumpe, og så bestille ny portør for å reise tilbake. Være med barna, flytte rundt, våke om natten, pumpe, vente, savne.
”Nei, sa jeg, jeg reiser heller hjem”. Og så gjorde jeg det – og det var lurt!! Heldigvis bor vi svært nær sykehuset, og det var litt av det tåpelige, å sove 400 meter hjemmefra, alene, uten de nyfødte, uten pappa, uten de to store. Nei, jeg dro rett og slett hjem, skaffet et parkeringskort, og kunne komme meg til og fra som det passet meg og oss.

Det var sikkert en rekke tilfeldigheter, med meg i ene enden. Det var jo forskjellige folk hver gang, og de visste neppe hva den før hadde sagt... Men det toppet seg litt da jeg fikk kopi av meldingen som var sendt til helsestasjonen. "To hodefødsler, gutt og jente." Mmmm. Ja, det har jeg hatt fra før, ja. I 2003 og 2005. Dette var to gutter, sete og oxycut. Jeg nevnte det for jordmor. Svaret var: "Oj, ja, da har jeg sett feil. Men det er for seint å endre det, nå som det er sendt, nå ligger det i "systemet"."

Jeg måtte bare hjem, jeg. Hadde rablet hvis ikke!

Så jeg spurte om å få låne eller leie en pumpe. Det hadde de ikke inne, verken på barneklinikken eller barsel. Mannen var på kafè med barna, klokken var 1330, lørdag. Jeg ringte rundt til det som er av butikker - og fikk kjøpt en. Men da holdt det, altså.


At parkeringskortet jeg skal bruke ikke virket. Vel, det orket jeg ikke bry meg med engang. Men hadde vært greit å slippe å forklare og krangle seg inn hver gang.
"Ja, jeg har prøvd å holde det flatt - jeg har prøvd å trykke - jeg har prøvd å vri det sånn og slik..." Og så går porten opp, tilslutt.

Lykkelige øyeblikk!
Jeg fikk sykehuset litt på avstand da jeg kunne bo hjemme, og vet at akkurat den biten kommer til å blekne fort. Heldigvis! Det var bare å glede seg over hvert minutt med gutta! 

Men standarden der oppe... For en skam! Og det var jo det som var planen med dette innlegget. Takk og lov for penger til nytt barnesykehus!
Medisinsk ekspertise og utstyr er godt, heldigvis, men alt inventar er gammelt. Slitt. Det ser møkkete ut, men er det neppe, brunt, gult. Oransje og grønt i taket, rødtsvart linoleum på gulvet, matt, knirker. De ansatte finner kreative løsninger - det skal de ha, men for et sjokk, likevel. Norge i dag?

Jeg synes igrunnen bildene sier en hel del... Ikke akkurat innbydende?
Kreativ sengehimmel på Nyfødtintensiv.
Og bare så det er sagt; på nyfødtavdelingen er de helt supre, allesammen!

Så heldige vi er. Det gikk så bra!!
Jeg så en episode fra "Sykehuset" på TV3, med nyfødte tvillinggutter der oppe, rett nok på sengestuen, men jeg fikk så voldsomt flashback. Gråt og gråt og gråt. Lydene, luktene, minnene - alt flommet over meg. Jeg ble helt dårlig. Grepet, rørt, overveldet...


Utsikt fra en tvillingseng til den neste. Sengestuen.
En dag måtte jeg med Plumbo hjemmefra for å åpne sluket på vasken. Det stinket noe helt infernalsk. Dette var vasken INNE på sengestuen, hvor barna bades...

Sengen på foreldrerommet. Du milde! Som på et middelmådig bordell... Stolene du bruker i time etter time, mens du sitter med barna på brystet. Ingen like, alle slitne. Ammeputene. Sofaen på besøksrommet. Matte slitne gardiner. Alle flekkene under spritdispenserne... Helhetsinntrykket. Godt brukt, slitent. På tide med oppgradering!

Og nå kommer den altså! Fantastisk! Gledelig!

Hele det nye barnesykehuset kan stå ferdig i 2020. Det vil da utgjøre 66.000 kvadratmeter. Det er kostnadsberegnet til drøyt 3 milliarder kroner

Men, ferdig om 10-12 år? Hva i allverden betyr det? Jeg tenker på gru på hvordan eksisterende bygg og inventar vil være i venteperioden... For oppgradert blir det jo neppe! De bruker vel ikke en krone på det gamle, mens de venter på noe nytt?

Uholdbart, sier jeg. Det går ikke an! Hva synes du?

3 kommentarer:

  1. Du sier du ble rørt over programmet på tv3. Jeg så det også, og det var ganske så tøft å se det. Men det var jaggu tøft å lese inlegget ditt her også.
    Jeg fikk Trollungene mandag kveld og torsdag ettermiddag fikk jeg se dem for første gang - ikke foto. Det er de jævligste dagene i mitt liv, tror jeg, og den avstanden som er mellom KK og BK kunne like gjerne vært Bergen / Oslo i de dagene.... Når jeg endelig var på beina var det et himla styr - som du sier - å skaffe transport begge veier (jeg var på KK i 10 dager etter at de var født). Å flytte over til BK var en lettelse, men samtidig en fullstendig deprimerende ting å gjøre. Jeg var nok mest lykkelig over å i det heletatt kunne bo i samme bygning som dem så sånn sett hadde jeg nok bodd på madrass på gulvet med sengen deres hvis jeg fikk lov :-)

    Far løp i shuttel mellom KK og BK med fotoapparatet, og hadde det nok på sin måte minst like tøft som meg.
    Jeg sitter heldigvis igjen med det samme inntrykket som deg når det gjelder personalet på BK. Fantastiske mennesker som stort sett la hele sin sjel og hele sitt hjerte i å gjøre alt for oss og våre små,
    Men som du sier – alt er slitt, og jeg tenker også på dette med at de nå ikke skal gjøre noe på 10 år i påvente av det nye flotte sykehuset som skal komme.....

    SvarSlett
  2. Åh, det klarer jeg ikke å forestille meg engang, Trollmor. Å ikke se barna på så mange dager. Det gjør det ikke akkurat lettere å komme til hektene etter en fødsel...! Takk for en sterk kommentar. Jeg grøsser!

    SvarSlett
  3. Sterk og fortvilende lesing dette her!
    Jeg håper det blir satt fokus på dette i media slik at kanske ting kan skje fortere og forhold kan bedres betraktelig også i ventetida.

    SvarSlett