Ingen dato viktigere. Mange års prøvelser, og endelig; en spire som satt, og en til, og to til. Miraklene i mitt liv!
 |
| I samlet flokk på Geilojordet. |
mandag 18. oktober 2010
Datoen over alle datoer!
Jeg har vært rørt og rar i hele dag. Datoen er så spesiell! Ikke nok med at både storesøster og storebror ble laget denne dagen, vi hadde jo litt hjelp, så detaljene kjenner vi, men da det viste seg at vi hadde klart det igjen ble jammen termindato satt til 18. oktober!!
Ingen dato viktigere. Mange års prøvelser, og endelig; en spire som satt, og en til, og to til. Miraklene i mitt liv!
Ingen dato viktigere. Mange års prøvelser, og endelig; en spire som satt, og en til, og to til. Miraklene i mitt liv!
lørdag 16. oktober 2010
Omreisende høstferiesirkus
Vi klamrer oss fast til høstferien, og i dag forlot det omreisende sirkus heimen i svingen klokken 08, og dukket ikke opp igjen før klokken 18. Selsomt å jage alle ut før sola står opp, men oppe var vi jo likevel, allemannalle i sekstiden, så det store jaget ble det jo ikke. Grøt i alles mager, ulltøy på kroppen, og avgårdekåre.
Første stopp var Vannkanten. Badeland. Bading er guttas favoritt, og med de store på svømmekurs på fredagene, var det mange som ville vise sine ferdigheter i bassenget i dag. Lillestore, som var livredd for vann i sommer, løper rundt i baderingen sin og legger seg både på mage og rygg og rundt og rundt i den. I dag skulle han forsøke seg på hopping fra kanten fant han ut, både med og uten ring, så det var greit å ha en voksen på ham til enhver tid.
Den andre voksne hadde storelille limt fast til kroppen. Han var usjarmerende pysete og klamret seg fast, ville bare slappe av hvis mor brukte mild og overtalende stemme med mantraet; dette er så deilig, du liker å bade, du, dette var vel deilig? Åh, så godt å bade - om igjen og om igjen. Det hjalp litt å komme opp i varmtvannsbassenget, men stort sett var tåkeluren i gang. Litt uvanlig til ham å være, men sånn var det nå i dag.
Storesøster var skikkelig tenåringssur fra hun oppdaget at armringene ikke var med. At hun har bortimot har lært å svømme spilte ingen rolle. Hun sto gode ti minutter med armene i kryss over brystet, nektende. Før hun tilslutt lot seg overtale til å vise noen kunster, og tilslutt fikk kapret en gigantbadering som var til utlåns.
Storebror er personifisert lykke. Et stort glis fra øre til øre, mens svømmebrillene presser nettopp ørene sjarmerende utover, som på en av dvergene. Han dukket og svømte og viste seg gladelig fram, og holdt på å dåne av glede da bestekompisen Kristian dukket opp, med lillesøster og pappa. Pappaen er finner på allskens sprell i bassenget, så han hadde hele gjengen (med unntak av den fastklistrede storelille) kretsende rundt seg som småpiraya i vannet. Med tre badematter etterhverandre fikk de til og med "gå på vannet", eller løpe da - foruten gikk de jo rett til bunns!
Etter badingen skulle Kristian og kompani ut på favorittøya i havgapet, og vi satte likegodt kursen den veien vi også. Planlagt kafèbesøk var uaktuelt med barn så yre. De løp i fem-seks forskjellige retninger så raskt at vi rett og slett inntok lunsjen i bilen, og gjorde ærend underveis i retning havet.
Vel fremme var gode oldefar på 91 klar og glad for besøk, og både den levende tokilos hummeren på kjøkkengulvet hos gammelonkel, og de deilige vaflene til tante var stor suksess. Godt var det også å komme ut og løpe fra seg i marka da syltetøyet fant vei ut i lemmene. Storebror og Kristian var de skumleste sjørørverne du kan tenke deg, og en rusten gjerdestolpe var superspennende gammel skatt. Jentene fant hverandre, og gutta fant vanndammer, mens de voksne fikk se det herlige huset tante I bygger i vannkanten. Nesten ferdig! En hyggelig passiar med mors grandtante og grandonkel (på 89) ble det jammen også tid til.
Men nesa måtte vendes hjemover, lørdagshandelen var jo galant hoppet over, sammen med kafebesøket, og hjemme nærmet det seg barnetv. Det var da storebror glatt foreslo en tur på McDonalds. Og denne gangen var ikke mor og far leie å be. Om det ikke akkurat kan kalles middag, så ble det ihvertfall mat, uten de store anstrengelsene fra de voksne. Og når "gaven" i den sunne varianten av Happy Meal faktisk var en flott bok, vel da føltes det ikke så halvgæærnt å spise på kjappmatrestaurant.
Dagens bildespesial vitner om ballongmoro i påvente av servering:
Vel hjemme, via matbutikken og posten, var det fire vel fornøyde små som koste seg med barnetv, litt lørdagsgodis og kveldsgrøt, før de pent og pyntelig fant sengene etter lesing og sang.
Nå brettes tre fulle kurver med rene klær - og skulle ikke forundre meg om det blir tid til en kveldssnacks også; krabbeklør. Takk snille onkel!!
En herlig lørdag. Uten tvil!
Første stopp var Vannkanten. Badeland. Bading er guttas favoritt, og med de store på svømmekurs på fredagene, var det mange som ville vise sine ferdigheter i bassenget i dag. Lillestore, som var livredd for vann i sommer, løper rundt i baderingen sin og legger seg både på mage og rygg og rundt og rundt i den. I dag skulle han forsøke seg på hopping fra kanten fant han ut, både med og uten ring, så det var greit å ha en voksen på ham til enhver tid.
Den andre voksne hadde storelille limt fast til kroppen. Han var usjarmerende pysete og klamret seg fast, ville bare slappe av hvis mor brukte mild og overtalende stemme med mantraet; dette er så deilig, du liker å bade, du, dette var vel deilig? Åh, så godt å bade - om igjen og om igjen. Det hjalp litt å komme opp i varmtvannsbassenget, men stort sett var tåkeluren i gang. Litt uvanlig til ham å være, men sånn var det nå i dag.
Storesøster var skikkelig tenåringssur fra hun oppdaget at armringene ikke var med. At hun har bortimot har lært å svømme spilte ingen rolle. Hun sto gode ti minutter med armene i kryss over brystet, nektende. Før hun tilslutt lot seg overtale til å vise noen kunster, og tilslutt fikk kapret en gigantbadering som var til utlåns.
Storebror er personifisert lykke. Et stort glis fra øre til øre, mens svømmebrillene presser nettopp ørene sjarmerende utover, som på en av dvergene. Han dukket og svømte og viste seg gladelig fram, og holdt på å dåne av glede da bestekompisen Kristian dukket opp, med lillesøster og pappa. Pappaen er finner på allskens sprell i bassenget, så han hadde hele gjengen (med unntak av den fastklistrede storelille) kretsende rundt seg som småpiraya i vannet. Med tre badematter etterhverandre fikk de til og med "gå på vannet", eller løpe da - foruten gikk de jo rett til bunns!
Etter badingen skulle Kristian og kompani ut på favorittøya i havgapet, og vi satte likegodt kursen den veien vi også. Planlagt kafèbesøk var uaktuelt med barn så yre. De løp i fem-seks forskjellige retninger så raskt at vi rett og slett inntok lunsjen i bilen, og gjorde ærend underveis i retning havet.
 |
| Høyt gress, korte bein. Pause. |
Vel fremme var gode oldefar på 91 klar og glad for besøk, og både den levende tokilos hummeren på kjøkkengulvet hos gammelonkel, og de deilige vaflene til tante var stor suksess. Godt var det også å komme ut og løpe fra seg i marka da syltetøyet fant vei ut i lemmene. Storebror og Kristian var de skumleste sjørørverne du kan tenke deg, og en rusten gjerdestolpe var superspennende gammel skatt. Jentene fant hverandre, og gutta fant vanndammer, mens de voksne fikk se det herlige huset tante I bygger i vannkanten. Nesten ferdig! En hyggelig passiar med mors grandtante og grandonkel (på 89) ble det jammen også tid til.
Men nesa måtte vendes hjemover, lørdagshandelen var jo galant hoppet over, sammen med kafebesøket, og hjemme nærmet det seg barnetv. Det var da storebror glatt foreslo en tur på McDonalds. Og denne gangen var ikke mor og far leie å be. Om det ikke akkurat kan kalles middag, så ble det ihvertfall mat, uten de store anstrengelsene fra de voksne. Og når "gaven" i den sunne varianten av Happy Meal faktisk var en flott bok, vel da føltes det ikke så halvgæærnt å spise på kjappmatrestaurant.
Dagens bildespesial vitner om ballongmoro i påvente av servering:
Vel hjemme, via matbutikken og posten, var det fire vel fornøyde små som koste seg med barnetv, litt lørdagsgodis og kveldsgrøt, før de pent og pyntelig fant sengene etter lesing og sang.
Nå brettes tre fulle kurver med rene klær - og skulle ikke forundre meg om det blir tid til en kveldssnacks også; krabbeklør. Takk snille onkel!!
En herlig lørdag. Uten tvil!
fredag 15. oktober 2010
O herlige høst
Vi har hatt en herlig avstikker til Ustaoset, og selv om trærne allerede var nakne, var høstfargene helt fantastiske i det nydelige været! Barna koste seg i frisk fjelluft, og fikk varmen i seg foran peisen på Kvilebu.
Et lite knippe fra høstferien:
Et lite knippe fra høstferien:
 |
| Klar for klatring i Geilolia |
 |
| Geilojordet. |
 |
| Morgenstemning. |
 |
| Utsikten |
 |
| Høst på vidda. |
 |
| Og hjemme i svingen igjen... |
lørdag 9. oktober 2010
To gutter, en bøtte
fredag 8. oktober 2010
Kjernefamilie a la svingen
De to store reiser på hyttetur, så da blir vi en litt mindre familiekjerne denne helgen. To barn; det er nesten som å ha fri!
De store får masse oppmerksomhet fra besteforeldrene, får være lenge oppe, fiske og gå i trollskogen, mens gutta får all fokus her hjemme. Det er godt for alle!
Det er jo ikke til å stikke under en stol at det er krevende å gi fire barn all oppmerksomheten de trenger. Alle fortjener å bli sett, alle trenger varme, kos, glede og oppfølging. Og det er lite jeg heller vil bruke tiden min på; men det er likevel sånn at jeg føler det ikke er tid nok. Jeg skulle så gjerne gitt dem mer, av alt.
Siden vi har strevd litt med å få ønskebarna, fikk vi allerede spørsmål da vi ville prøve på nummer to, på om det nå var så "lurt". Og jeg har tenkt tanken, noen ganger, på om det var riktig av oss å gå igang igjen, for vi har ofret mye i strabasene for å få barn. Samtidig har vi hatt et sterkt ønske om familie - og om søsken til de små. Og jeg ser nå, hvilken kjærlighet de har til hverandre - og hvor store glede de har av søsknene sine. Og jeg føler meg så rik!
Og jeg føler ikke at de får mindre oppmerksomhet eller kjærlighet enn de ville fått om vi var færre! Såvisst, ikke! Det er ikke barna som ofres, uansett, det er alt utenom! Vi har full fokus på familien, så får det heller være at det blir mindre tid til annet, som single har tid og lyst å bruke tiden på. Visst er det intenst i småbarnsfasen, men det blir da rikelig tid til å tenke på seg selv "down the road".
Slik det er nå, er vi hjemme hver ettermiddag, sammen med barna. Spiser sammen, leser, leker, koser. Tilstede. Sammen. Familien! Ettermiddagene er vernet. Jobben kobles ut - vi logger oss heller på igjen om kvelden, og gjør husarbeid og utomhusaktiviteter etter alle er lagt.
Det er ikke sjelden jeg får spørsmål om hvordan jeg rekker alt, og da må jeg bare si at; det er det vel ingen som gjør? Vi må prioritere, velge og velge bort, og så begynner vi å bli veldig gode på smarte løsninger!
Det blir et jag fra morgen til kveld, for å rekke alt - og da gjelder det å nyte øyeblikkene, tenker jeg. Og når kvelden kommer, da ligger jeg ofte og tenker på hvor heldig jeg er. Fire, friske små, som gjør så utrolig mye rart!
Jeg fant noen gode søskenbilder jeg fikk lyst å dele:
 |
| Fra hytteturen i påsken. |
De store får masse oppmerksomhet fra besteforeldrene, får være lenge oppe, fiske og gå i trollskogen, mens gutta får all fokus her hjemme. Det er godt for alle!
Det er jo ikke til å stikke under en stol at det er krevende å gi fire barn all oppmerksomheten de trenger. Alle fortjener å bli sett, alle trenger varme, kos, glede og oppfølging. Og det er lite jeg heller vil bruke tiden min på; men det er likevel sånn at jeg føler det ikke er tid nok. Jeg skulle så gjerne gitt dem mer, av alt.
Siden vi har strevd litt med å få ønskebarna, fikk vi allerede spørsmål da vi ville prøve på nummer to, på om det nå var så "lurt". Og jeg har tenkt tanken, noen ganger, på om det var riktig av oss å gå igang igjen, for vi har ofret mye i strabasene for å få barn. Samtidig har vi hatt et sterkt ønske om familie - og om søsken til de små. Og jeg ser nå, hvilken kjærlighet de har til hverandre - og hvor store glede de har av søsknene sine. Og jeg føler meg så rik!
Og jeg føler ikke at de får mindre oppmerksomhet eller kjærlighet enn de ville fått om vi var færre! Såvisst, ikke! Det er ikke barna som ofres, uansett, det er alt utenom! Vi har full fokus på familien, så får det heller være at det blir mindre tid til annet, som single har tid og lyst å bruke tiden på. Visst er det intenst i småbarnsfasen, men det blir da rikelig tid til å tenke på seg selv "down the road".
Slik det er nå, er vi hjemme hver ettermiddag, sammen med barna. Spiser sammen, leser, leker, koser. Tilstede. Sammen. Familien! Ettermiddagene er vernet. Jobben kobles ut - vi logger oss heller på igjen om kvelden, og gjør husarbeid og utomhusaktiviteter etter alle er lagt.
Det er ikke sjelden jeg får spørsmål om hvordan jeg rekker alt, og da må jeg bare si at; det er det vel ingen som gjør? Vi må prioritere, velge og velge bort, og så begynner vi å bli veldig gode på smarte løsninger!
Det blir et jag fra morgen til kveld, for å rekke alt - og da gjelder det å nyte øyeblikkene, tenker jeg. Og når kvelden kommer, da ligger jeg ofte og tenker på hvor heldig jeg er. Fire, friske små, som gjør så utrolig mye rart!
Jeg fant noen gode søskenbilder jeg fikk lyst å dele:
 |
| Lite visste de hvor virkelig dette skulle bli! |
 |
| Bæstevænna. Noen ganger. |
 |
| Søskenflokken. Mitt favorittbilde. |
torsdag 7. oktober 2010
Menneskerett å få barn?
Jeg hører til stadighet at det ikke er noen menneskerett å få barn. Hva i allverden har menneskerettigheter med barnløshet å gjøre? Det er ingen menneskerett å bli frisk heller, men folk får da behandling for sykdommer fordet!
Jeg er så møkk lei av menneskerettighetsdebatten i dette, at jeg kan ikke få sagt det!
Dette står i FNs internasjonale konvensjoner om menneskerettigheter, sivile og politiske rettigheter:
"Del III, Artikkel 23:
2. Menn og kvinner i gifteferdig alder har rett til å stifte ekteskap og danne familie."
Altså; en menneskerett å få lov å prøve!
Verdens helseorganinsasjon slår fast at infertilitet er en sykdom. I Norge har vi rett til nødvendig helsehjelp, derfor får man også støtte til infertilitetsbehandling selv denne behandlingen er pålagt egenandeler. Det ideelle hadde naturligvis vært at alle hadde fått mulighetene til å få de barna de ønsket seg og det uten at det kostet noe, men så langt har vi ikke kommet ennå.
Mer enn 160.000 nordmenn er ufrivillig barnløse. Egenandelen er allerede høy for denne type hjelp. Hvorfor skal den være det, mens abort er tilnærmet gratis og sterilisering billig? Dette er da frivillige inngrep? Og hvorfor sende luftambulansen for å redde fallskjermhoppere som henger fast i fjellveggen? Her er det da også penger å spare? Ja, det er ikke vanskelig å være ekstrem, hvis det er det det dreier seg om.
Jeg måtte bare!
Jeg er så møkk lei av menneskerettighetsdebatten i dette, at jeg kan ikke få sagt det!
Dette står i FNs internasjonale konvensjoner om menneskerettigheter, sivile og politiske rettigheter:
"Del III, Artikkel 23:
2. Menn og kvinner i gifteferdig alder har rett til å stifte ekteskap og danne familie."
Altså; en menneskerett å få lov å prøve!
Verdens helseorganinsasjon slår fast at infertilitet er en sykdom. I Norge har vi rett til nødvendig helsehjelp, derfor får man også støtte til infertilitetsbehandling selv denne behandlingen er pålagt egenandeler. Det ideelle hadde naturligvis vært at alle hadde fått mulighetene til å få de barna de ønsket seg og det uten at det kostet noe, men så langt har vi ikke kommet ennå.
Mer enn 160.000 nordmenn er ufrivillig barnløse. Egenandelen er allerede høy for denne type hjelp. Hvorfor skal den være det, mens abort er tilnærmet gratis og sterilisering billig? Dette er da frivillige inngrep? Og hvorfor sende luftambulansen for å redde fallskjermhoppere som henger fast i fjellveggen? Her er det da også penger å spare? Ja, det er ikke vanskelig å være ekstrem, hvis det er det det dreier seg om.
Jeg måtte bare!
Familietragedie
Så ufattelig trist! Her burde hensynet til barna veid tyngre enn Voldens tabber. De stakkars barna har ikke kjent noen annen mamma. Bufdir kunne godkjent dette, uten å skape presedens!
 |
| Adrian og Mikael, fortapt i India. |
Abonner på:
Innlegg (Atom)