Det jeg lurer litt på...

... er hvor alle demonstrantene er, når flotte familier med foreldrene i arbeid sendes ut, høyt utdannede utvises, barnefamilier utvises, enkeltmennesker utvises, ungdommer, barn og voksne utvises. 50-60 bare forrige uke, sier Stoltenberg. Dyktige, flinke, snille, mange av dem, og kun noen få, et lite samfunn kanskje, står igjen og gråter fortvilet. Norge forøvrig har nok med sitt.

Men så, Maria Amelie. Bortimot kjendis. Og Krekar. Da gidder vi. Men hvor er engasjementet i det daglige? Og politikerne? Jo, de slår gjerne mynt på hennes skjebne. Men hva med alle de andre skjebnene?

Disse smågutta, for eksempel: "Leggbeskyttere og fotballsko fikk så vidt plass i bagen da bødrene Parsa (12) og Mohammed Ali (10) måtte forlate hjemmet i Gausdal i full fart. Guttene ble hentet på skolen av politiet og sendt ut av landet."  GD på nett.

Eller denne tragiske familiehistorien.

Jeg blir uvel, jeg. All respekt for at denne jenta opplever situasjonen som fortvilet, men hun er jo langt fra den eneste.

Så jeg vil dele to lenker. Det er godt det er noen som tenker annerledes...

Anlov P. Mathiesen, som skriver: "Sjelden har vi sett norsk presse mer udisiplinert og mindre selvkritisk enn akkurat nå. Medienes propaganda for Maria Amelie er ren aktivisme, og en skam for journalistfaget."

Og Are Kalvø, som skriver: "Ein må tenke på signaleffekten. Om ein utlending får lov til å bli i Norge fordi ho har tatt høgare utdanning, snakkar perfekt norsk, deltek i samfunnet og gir ut bok, då risikerer vi at alle utlendingar begynner å ta høgare utdanning, lære seg perfekt norsk, delta i samfunnet og gi ut bok. Då vil vi får eit samfunn fullt av høgt utdanna utlendingar som snakkar perfekt norsk og deltek i samfunnet."

Så klarte heller ikke jeg å la være å mene. Men det blir med dette ene innlegget, jeg lover. Tror jeg.