For tre år siden i dag var siste strøk malt på listene på barnerommet, samme dag kom endelig vogna vi hadde ventet på siden juni. Tanta har vært på besøk fra utlandet i tre uker, og vi har spøkt med at hvis dere først skulle komme, så kunne dere jo gjøre det mens hun var her. Tirsdag kom også mine foreldre over fra østlandet, så hele slekta var samlet her i byen. Det skulle vise seg å være ”meant to be”.
Dagen etter snakket pappaen og jeg for første gang om fødebag og denslags, og ble enige om også å pakke en bag til storesøsken, i fall det ble overnatting borte for dem. Vi snakket litt rundt at dere faktisk kunne komme snart, lo litt av det, men var enige om at vi hadde et par ting vi skulle gjøre – hente frem, sette sammen – og at nå måtte vi ta tak i det. Men vi gjorde jo ingen ting den kvelden. Snakket om det bare, seint, etter at pappaen var kommet fra trening. Avtalte å lage en liste i morgen, og så gikk vi og la oss.
Natt til torsdag, 28. august. Jeg sov ikke godt. Var våken, og oppe for å tisse, seks ganger i løpet av fem små nattetimer, og lå i halvdøs på den ene siden jeg har kunnet ligge på, i det siste. Så hører jeg et knepp. Tenker: DEN lyden har jeg hørt før! Og kjenner det varme vannet renne mellom beina. Så ble det intenst!
1510 og 1521 var de ute, men først 2130 er også mor og far på barneklinikken, nyfødt intensiv, og jeg får et barn i armene. Jeg er komplett utmattet, men lykkelig, lykkelig, lykkelig. Full av tusen spørsmål, men ingenting annet betyr noe når jeg er sammen med to fine gutter.
1510 og 1521 var de ute, men først 2130 er også mor og far på barneklinikken, nyfødt intensiv, og jeg får et barn i armene. Jeg er komplett utmattet, men lykkelig, lykkelig, lykkelig. Full av tusen spørsmål, men ingenting annet betyr noe når jeg er sammen med to fine gutter.
